Eller kanskje jeg heller skal fortelle om møtet med San Cristobal – om de invalide på gaten? Eller om alle menneskene i "den uformelle sektor" (gjerne kalt skjult arbeidsløshet), som alle har noe de vil selge? F.eks. de fillete, skoløse barna som burde ha vært et helt annet sted?
Eller om den barbente gamle damen som gjorde at jeg begynte å gråte? Fordi det var så utrolig feil og urettferdig at hun måtte gå rundt alene og tigge og be om at vi skulle kjøpe noe, uten noen glede i de gamle øynene, bare tretthet?
Kanskje vil dere høre om alt søppelet du finner overalt så snart du går litt utenfor sentrum? Som gjør at de radmagre hundene akkurat så vidt overlever? Eller forresten – skal jeg heller skrive litt om en kjøretur ut av San Cristobal, som foregår i en av de utallige mikrobussene som vanligvis er både forurensende og farlige, og som kjører rundt fordi det offentlige transporttilbudet enten er mangelfullt eller ikke-eksisterende? Vil dere at jeg skal gi en beskrivelse av hva jeg ser? Av den eldgamle mannen og gutten som går langs veien, med alt for mange kilo ved på de smale ryggene? Av de radmagre hestene? Eller vil dere høre om cola-reklamene som finnes absolutt overalt – på fabrikker, butikker, cafèer, husveggene til folk? Et av hovedsymbolene på en verden der ulikhet er et av de fremste kjennetegnene…
Eller kanskje det er interessant hvis jeg beskriver husene der menneskene bor? Bygget av enkle treplanker med store spriker mellom, der den kalde vinden kan smyge seg inn?
Eller kanskje røyken er mer iøyenfallende – som siver ut under hustakene – ut av rommene der kvinner og barn nettopp har pustet inn litervis av den lungeødeleggende luften…?
Hva med jordgulvene – vil dere høre om dem? Eller om flertallet som ikke har innlagt vann?
Eller hva om jeg fortalte om flyktningemarsjen vi deltok på? Om menneskene som i fire år har bodd i skur med plastikk-vegger under elendige hygieniske og sanitære forhold? Om alle kvinnene som gikk marsjen barføtt – over jord, søle, stein og grus...? Og om alle de andre som gikk – og går hver dag – i trange, spisse plastsko fulle av hull?
Bør jeg fortelle om gruppen på over 20 menn som sto i flokk ved inngangen til landsbyen der flyktningene ankom – menn med sinte ansikter og foldede armer? I en landsby der man vet at de paramilitære gruppene som fordrev dem, fortsatt eksisterer? Orker dere å vite at i 1997 massakrerte disse gruppene 45 mennesker i en kirke i landsbyen Acteal? Jeg var der og så bilder av ofrene – kan jeg beskrive dem…?
Eller vil dere helle høre om filmen vi så på språkskolen, der bønder ble skutt på av politiet da de i desperasjon over mangel på jord begynte å dyrke på et område som ikke ble brukt til noe?
Eller kanskje er det litt lettere å lese om det lille huset vi bodde i på språkskolen, som vanligvis huset flere familier? Med jordgulv og skillevegger, der familiene delte både krangler, barnegråt, lopper og mus?
Militærsperringen vi måtte gjennom på veien til Poza Rica er vel også noe jeg kan fortelle om? Og alle spørsmålene vi måtte svare på?
Kanskje vil jeg at dere skal høre om de tre militærlastebilene som kjørte forbi oss på veien gjennom Poza Rica, som gjorde at jeg lurte på om noe var skjedd? Og om svaret jeg fikk: "Dette er helt normalt, for denne sølete, hullete grusveien er veien til en av de viktigste zapatist – landsbyene." (Men også veien til nærmeste gratis sykehus…)
Eller heller noen historier fra klinikken? Kan jeg skrive om den radmagre, underernærte kvinnen som så ut som om hun var 60 og ikke 30? Som hadde hatt diarè i 2 uker, og ikke engang hadde krefter til å holde øynene åpne? Som lå og ventet i flere timer på at familien skulle få tak i en bil, slik at hun kunne kjøres til sykehus og få behandling?
Blir dere slitne? Eller orker dere å høre historien om hun som kom til klinikken med et begynnende hjerteinfarkt – kjemperedd og med store smerter? Og om familien som måtte diskutere en evighet for å bestemme seg for om de skulle sende henne til sykehus? Hadde de penger? Kunne hun ikke få være litt på klinikken, for å se hvordan det utviklet seg? (Som manglet alt av utstyr og medisiner for å hjelpe henne…)
Eller kanskje noen av opplevelsene ute i de små landsbyene rundt Poza Rica? Om alle menneskene med metall i tennene, og barna med svarte, råtne tenner? Eller om alle barna som lider av underenæring? Som bare tisser rett gjennom klærne og ned på gulvet, og leker i det etterpå? Om fellesmøtene om graviditet for kvinner (med 6 – 10 barn på slep), som sier at det å være gravid er en sykdom, fordi det for dem oppleves slik, siden kroppene deres aldri får tid til å hente seg inn igjen før neste graviditet? Og som dessuten må jobbe hardt under hele svangerskapet?
Bør jeg fortelle om kvinnene som sier at de ikke vil ha flere barn? Men som ikke har kunnskaper om familieplanlegging, eller som har en mann som ønsker mange barn, fordi det sårer stoltheten hans å ha få? Eller kanskje heller om alle som aldri har fått graviditetskontroll, og på grunn av det har mistet ett eller flere barn?
Er det bedre å høre om dem som ler og rister på hodet når de ser bilder av en gravid kvinne som hviler mens far passer barna? Eller som ler når de ser bilder av hva en gravid kvinne bør spise i tillegg til bønner og tortilla - fisk, kjøtt, grønnsaker, frukt, egg…? Om en familie på ti der det tar en ukes jobbing på milpa’en (maisåkeren) for å kjøpe 2 høns?
Vil dere egentlig bli fortalt om kvinnen med blåmerker på kroppen, i et land der man vet at vold i hjemmet er et stort problem?
Vil dere virkelig høre om de dagene da jeg ikke føler annet enn håpløshet – om alle dagene som fortsetter som før uten at noe som helst endrer seg for disse menneskene?
Er denne virkeligheten for brutal å høre…? Kanskje skal jeg heller skrive litt om alle de andre opplevelsene?
Er det fint å lese litt om hvor vakker San Cristobal er? Skal jeg beskrive husene – små og tett i tett, malt i alle verdens farger, med fantasifulle dører og sjarmerende balkonger? Hva med en by fullstendig fri for asfalt, bare brostein overalt?
Vil dere høre om mange av menneskene som bor i Chiapas? Om hvor utrolig vakre de er? Om de små kroppene, den brune huden, de nydelig broderte folkedraktene, og ikke minst – alle de store smilene?
Eller kanskje litt om samarbeidsorganisasjonene våre vil være spennende? Om alle de flotte menneskene vi har møtt der, som virkelig ønsker å endre situasjonen for det flertallet av befolkningen som har det vanskelig? Som arbeider for å bedre helsesituasjonen, for ivaretagelse av befolkningens menneskerettigheter, mot undertrykkelse, for en utvikling definert av urbefolkningen selv…?
Jeg kunne nok også ha skrevet side opp og side ned om den fantastiske naturen i Chiapas – så utrolig variert, med fjell-landskap, elver, tropiske områder, blomster, frukter… Og grønnfarger i alle tenkelige og utenkelige variasjoner!
Eller vil dere lese enda litt om menneskene på flyktningemarsjen? Om de små barna som tålmodig bar en enda mindre bror eller søster på ryggen i mange, mange timer? Eller om kvinnene som hadde pyntet seg, og igjen – alle de gode smilene! Om henne som kom bort til meg og tok meg i hånden og ga meg et hvitt fredsflagg?
Om alle menneskene som er så sterke? Som har flyktet fra alt de eide, og som har mot til å flytte tilbake, og bare ønsker å få leve i fred? Vil dere høre om dem? Og om fjellturen jeg gikk sammen med dem – den vakreste i mitt liv, fordi det på mange måter var en fjelltur med mening…?
Kanskje skal jeg også fortelle om stoltheten i øynene til henne som viste oss naturmedisin-klinikken i den lille landsbyen langt oppe i fjellene? Og om en kunnskap som har hjulpet og blitt videreført gjennom generasjoner?
Eller skal jeg heller hoppe til språkskolen i Oventic, og prøve å beskrive inspirasjonen jeg ble fylt med da jeg møtte mennesker som hadde kommet utenfra og oppgitt det meste av materielle goder for å bo og arbeide blant urbefolkningen? For å hjelpe dem på veien mot et mer rettferdig liv, som glødet for det de trodde på, og som greide å videreformidle denne gløden til oss?
Eller skal jeg heller skrive litt om skomakeriet som for fire år siden ble startet av en liten gruppe menn som ikke hadde stort annet enn en symaskin, sine kunnskaper og sine tomme hender? Og som gradvis har jobbet seg oppover, og en dag håper å kunne få litt lønn for arbeidet de gjør? Som ønsker å jobbe selvstendig og med verdighet, i stedet for å slave på noen andres milpa, eller på en "regjeringsfabrikk" i maquilla-industrien?
Ellers kan jeg jo også fortelle om dem som arbeider på klinikken i Oventic? Som jobber for at urbefolkningen skal ha et stabilt og troverdig helsetilbud, noe som myndighetene ikke tilbyr? Som også jobber gratis?
Samhold er også noe jeg kunne skrevet litt om… Om bøndene som arbeidet på skolen, og hadde gått i mange timer for å kunne hjelpe til med å bygge en ny skolebygning for barna fra de omkringliggende landsbyene? Som ønsker å skape en bedre framtid for disse, og som jobber sammen hele dagen så å si uten maskiner? Eller om en stat som mangler det meste av helsepersonell, men der hele familien kan stille som pleiere?
Kanskje vil dere høre om lederen for utdanningskomitèen? Som utstrålte en utrolig ro, styrke og stolthet, og som formidlet noe av det mest meningsfulle i kampen deres: "Vi kjemper for alle de marginaliserte i verden, ikke for å overta makten, men for å få være med og bestemme, og ikke bli glemt." Eller kanskje jeg rett og slett skal beskrive litt av været i Oventic? Som i løpet av de dagene vi var der viste seg fra sine mest fascinerende sider – vakre soloppganger, utrolige regnskyll, en fantastisk stjernehimmel, dundrende tordenskrall, lyn bak fjellene hver kveld… Og en tåke så tykk at vi følte oss som skuespillere på en gigantisk røyklagt scene, med lysene ut fra sprekkene i husveggene som effektfulle lyskastere…
Vil dere lese om kvinnen i butikken i Poza Rica som hadde hørt at det var krig "ute i verden" (USA), og som syntes at det var så fint at vi kunne være i fred hos dem når det var så urolig "der vi kom fra"?
Eller om gode Alfredo som i drømmene sine kan fly…? Og ikke bare som en fugl, men i et ordentlig fly? Og som i drømmene i tillegg kjører bil, tog og båt? Og har et håp om en gang å få se Stillehavet (noen timer unna) – et håp han aldri gir opp?
Og igjen – alle de fine smilene vi blir møtt med overalt?
Jeg kan jo også fortelle om hun som kom bort til oss etter et kvinnemøte ute i en av landsbyene, og sa at det var så fint at vi var der, og at vi var venner? Eller om sykepleieren som etter bare å ha kjent oss i noen få timer inviterte oss hjem til seg?
Måltidene er ogsaa en liten historie – om varmen fra tortilla-takken, om å trylle fram så mye godt og variert fra de samme råvarene, om snille Domingo som alltid vil at vi skal spise mer.. Eller skal jeg fortelle om møtet med en filosofi som sier at alle mennesker er likeverdige, og som heller legger vekt på fellesskapet og avhengigheten av hverandre framfor individet? Kanskje skal jeg skrive noen linjer om en bevegelse som har utviklet en egen kvinnelov som omhandler deres rettigheter ift. lønn, barnefødsler, ekteskap, helse/ernæring, utdanning, voldsproblematikken og kvinnenes mulighet til, på lik linje med menn, å påta seg verv? Om en bevegelse som har som slagord: "Å lede ved å adlyde"?
Vil dere høre om mennesker fulle av kjærlighet og livsglede? Vil dere høre om dager da jeg har en ukuelig tro på at det nytter?
Hva vil dere egentlig høre om? Hva ønsker jeg å fortelle? Kanskje vil dere kjenne alle historiene...? Kanskje har jeg allerede så smått begynt å fortelle dem? Og dette er bare noen få av inntrykkene til én person, i en liten del av landet, i løpet av bare én måned...
Men de er vel alle – sammen med mange, mange andre historier – små deler av det Mexico som finnes?
I morgen har jeg allerede flere historier... Og en gang kommer kanskje dagen da det vil bli mulig å skrive et reisebrev som bare inneholder de vakre...?
(av Maria Stivang, høsten 2001)